Idag har Michael Tetzschner tatt et modig standpunkt i debatten om sykelønn. I politisk kvarter imorges forsvarte han å kutte sykelønnen til 80% av normal lønn. Grunnen til å kutte i ytelsene er selvsagt at utgiftene over statsbudsjettet, eller med andre ord over skatteseddelen, øker og kan komme til å sette andre velferdsordninger i fare.
Jeg har forøvrig undret meg over forskjellen på ytelsene til to grupper som ikke arbeider. Den ene gruppen får ytelsene kuttet kraftig fordi de ikke er i arbeid, den andre gruppen får full lønn. Begge gruppene har vært i full jobb. Den ene gruppen protesterer ikke, den andre så kraftig at statsministeren ikke våger si dem mot. Den ene gruppen aksepterer alle at får et kutt, mens kutt i ytelsene til den andre ser ut til å være en hellig ku. Ingen av de to gruppene bidrar imidlertid til det som skal finansiere sykelønnen. Gruppen som vi aksepterer kutt for er pensjonistene.
Jeg tror det er på tide at vi aksepterer at den som ikke arbeider får et kutt i ytelsene i forhold til den som arbeider. Ikke fordi jeg ikke unner de som er syke gode ytelser, men fordi jeg tror valget står mellom små kutt nå og en mulig kollaps for hele systemet senere. Vi kan klare å fortsette å betale full lønn under sykdom en periode fremover fordi vi har inntekter fra olje og gass, men vi må innse at disse inntektene ikke er evigvarende. Hvis de neste generasjonene ikke skal betale for vår luksus, må vi reformere våre ordninger nå.
Det er godt å se at vi har i hvert fall en på Stortinget som våger ta et modig standpunkt i denne saken.
Vår produktivitet er blant verdens høyeste. Sykefraværet også. Det er all grunn til å stille spørsmål om det kan være en sammenheng.
Selv satt jeg bøyd ovet et tegnebord i 8 år med overtid på til tider opp mot 60 timer i måneden. Så røk ryggen.
Det tok tre år og 30 000kr i kiropraktorbehandling for å bli menneske igjen. I den tiden var jeg knapt borte fra arbeidet (muligens noen influensadager) Arbeidsgiveren syntes ikke at at det angikk ham det ringeste.
Er det virkelig slik vi vil ha det?
Jeg synes ikke det er det minste modig å ta opp spørsmålet om de som er syke skal straffes økonomisk. Det er en hjerteløs holdning som har bare omtanke for investorene – og knapt noen andre.
Skal virkelig dette være noe å beundre?
Jeg beundrer motet til enhver politiker som våger ta et standpunkt som ikke er det umiddelbare populære, fordi politikeren mener det standpunktet er det riktige.
Selv tror jeg vi nå i den nåværende reforhandlingen kommer til å få et nytt forsøk på å løse problemet med de voksende utgiftene, som om fire år kommer til å vise seg ikke å være nok. Neste gang kommer de syke til å være med på å betale regningen, og da først kommer utgiftene til å gå ned.
Det finnes ingen god løsning på dette problemet, bare løsninger som har forskjellige ulemper. Det er klart at det har ulemper om vi som arbeidstakere skal være med å betale en del av spleiselaget. Imidlertid er arbeidstagere i alle andre land enn Norge med på spleiselaget. Jeg tror vi vil få den løsningen hos oss også, og jeg tror vi ville hatt den løsningen nå hvis vi ikke hadde hatt oljepengene. Dette hadde politikerne fortalt oss hvis de hadde hatt mot.
Frykten min er at vi legger oss til ordninger, deriblant denne, som vi ikke vil ha råd til i lengden, og at vi risikerer at vi derved bevilger oss goder på bekostning av våre etterkommere.
At dårlige arbeidsgivere nå kommer til å ta mer av kostnadene ved langtidsfraværet kan sikkert virke stort sett positivt. Løser det problemene med at utgiftene overstiger det vi har råd til? La oss håpe det, men jeg er skeptisk.